| Hovedside:
Hva er
MS?:
Min
side:
Mine linker:
Gjestebok:
MS-forum:

Kontakt meg:
|
Min side/Min MS:
Min MS:
I 2001 fikk jeg
diagnosen Multippel Sklerose.

De første symptomene som jeg merket kom allerede sommeren 1999, da det
begynte å krible i tærne, leggene, knærne, og lårene, med medfølgende
lammelser i begge bena, og jeg fikk også nedsatt tarm og blære
funksjon. Dette var symptomer som kom snikende og gradvis over flere
dager og uker. Etter ca. 3 - 4 uker var gangfunksjonen så nedsatt at
jeg nesten ikke kunne gå. Alt dette opplevdes ganske skremmende, da jeg
aldri hadde hatt slike symptomer før.
Jeg ble undersøkt på Vestfold Sentralsykehus, med masse forskjellige
prøver, med b.la.: MRI (Magnet resonans skanning eller
Magnettomografi),
Spinalpunksjon (ryggmargsprøve), blodprøver og urinprøver. MRI bildene
viste små betennelsesflekker, og spinalvæska inneholdt også stoffer
som ikke skulle være der. Behandlingen for disse akutte symptomene var
at det ble satt et kortisonpreparat intravenøst, som heter Solumedrol,
og behandlingen gikk over tre dager. Allerede etter den første dagen
merket jeg bedring, og jeg kunne begynne å gå forsiktig igjen, og følelsen
i begge beina begynte å komme gradvis tilbake. For en fantastisk følelse
– det var bare helt herlig, men det gikk 3- 4 mnd. før at alle
symptomene ble helt borte.
Det skulle vise seg at det skulle gå to år til
før de samme symptomene skulle komme tilbake igjen, så sommeren 2001
var det i gang igjen med ny runde på sykehuset og de samme undersøkelsene,
og med den samme behandlingen. Det var da etter dette siste oppholdet på
sykehuset at jeg fikk diagnosen MS.
I mai 2003 fikk jeg et nytt shub, (dårlig
periode) hvor jeg også fikk en Solumedrol-kur (kortisonpreparat) mot symptomene. Heldigvis gikk også denne gangen
de fleste symptomene tilbake etter noen uker. Noe som var nytt og som
jeg ikke ble kvitt var, at flere ganger om dagen merker jeg at jeg også
ble trøtt, slik at det var nødvendig å legge seg ned for å hvile en
stund.
Det å få diagnosen:
Jeg har lest og hørt
om enkelte personer som har opplevd at det å få MS diagnosen kom som
en lettelse, hvor de endelig fikk svar på veldig mange ubesvarte spørsmål.
For mange betyr dette slutten på en lang periode med usikkerhet, med
masse legebesøk og medisinske undersøkelser, som ikke gav noen
konkrete svar. Endelig får de en knagg å henge alle plager og
problemene på. For andre oppleves det som et sjokk, fordi de har hørt
om MS, og de kjenner noen som har denne "forferdelige"
sykdommen.
Jeg for min del opplevde det å få beskjeden om at prøvene som viste
at jeg hadde fått sykdommen MS, som noen tunge minutter, timer og
dager.
Heldigvis hadde
kona mi og jeg fått snakket en god del sammen i påvente av en mulig
diagnose av en eller annet slag, så dette var nok med på å takle den
tunge beskjeden på en bedre måte allikevel. Det er bestandig godt å
kunne ha noen rundt seg som en er glad i, når en slik beskjed kommer.
Det å få lov til, og det og tillate seg og gråte sammen, slippe følelsene
litt løs, prate, holde rundt hverandre, det gjør bare godt. Alt dette
er med på å gjøre ting til bedre, og det ble også lettere å komme
igjennom en tøff periode.
Spørsmålene som hele tiden dukket opp var: Hvordan blir fremtiden,
hvor hardt vil jeg bli angrepet, hvor stor funksjonshemning vil jeg få?
Altså veldig mye usikkerhet om framtiden og masse ubesvarte spørsmål.
Det å få MS diagnosen for meg førte også umiddelbart til en stor
utforskertrang til å vite mer og tilegne meg mye kunnskap om sykdommen.
Jeg leste alt jeg kom over av brosjyrer, og brukte Internett flittig i
flere dager og uker for å finne informasjon. Til slutt hadde jeg
skrevet ut en halv ringperm, full av masse informasjon som jeg leste
igjennom flere ganger.
Jeg kjente at jeg hadde mye nytte og hjelp av denne metoden, både til
å bearbeide det og få MS-diagnose, men jeg fikk også svar på veldig
mange spørsmål som jeg satt inne med, i tillegg til at jeg lærte mye
om sykdommen Multippel Sklerose.
<Tilbake>
|